Undersøkelse av rovviltforvaltningen

Vedlegg 2

Statsrådens svar

Statsråden

Postadresse: Postboks 8013 Dep 0030 Oslo Kontoradresse: Kongens gate 20 Telefon* 22 24 90 90 Org no.: 972 417 882 Svar på oversendelse av Dokument 3:X (2018-2019) om Riksrevisjonens undersøkelse av rovviltforvaltningen Jeg viser til Riksrevisjonens brev 14. mai 2019 med oversendelse av Dokument 3:X (2018- 2019) om Riksrevisjonens undersøkelse av rovviltforvaltningen. I brevet bes det om en redegjørelse for hvordan Klima- og miljødepartementet vil følge opp Riksrevisjonens merknader og anbefalinger, og eventuelt om departementet er uenig med Riksrevisjonen.

Riksrevisjonen har gjennomgått et omfattende grunnlagsmateriale og gjort en grundig analyse av rovviltforvaltningen. Slik jeg ser det, peker revisjonen på en forvaltning som fungerer godt, men anbefaler samtidig en nærmere oppmerksomhet og oppfølging av enkelte elementer. Innledningsvis vil jeg peke på at jeg hele tiden leter etter tiltak som kan gjøre forvaltningen bedre, mer effektiv og treffsikker. Riksrevisjonens rapport vil være et viktig bidrag i dette arbeidet.

Overordnet mener jeg vi har en dynamisk og godt fungerende rovviltforvaltning. Det er opparbeidet mye kunnskap og erfaring, og forvaltningen har en høy beredskap. Utviklingen i rovviltbestandene og skadesituasjoner på beitedyr følges fortløpende for best mulig oppnåelse av den todelte målsettingen, og de etablerte systemene rundt dette er av høy kvalitet. Det har de senere årene også vært en reduksjon i antall beitedyr erstattet grunnet rovvilt, noe jeg mener er en klar indikasjon på at forvaltningen fungerer.

Jeg legger videre til grunn at rovviltforlikene må tolkes og praktiseres på en helhetlig måte, i samsvar med naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen, for at vi skal kunne føre en balansert og forutsigbar forvaltning som hensyntar rovvilt og beitedyr på en god måte.

Deres ref 2017/00464-136 Vår ref 16/3051- Dato 27. mai 2019

Statsråden

Postadresse: Postboks 8013 Dep 0030 Oslo Kontoradresse: Kongens gate 20 Telefon* 22 24 90 90 Org no.: 972 417 882 Svar på oversendelse av Dokument 3:X (2018-2019) om Riksrevisjonens undersøkelse av rovviltforvaltningen Jeg viser til Riksrevisjonens brev 14. mai 2019 med oversendelse av Dokument 3:X (2018- 2019) om Riksrevisjonens undersøkelse av rovviltforvaltningen. I brevet bes det om en redegjørelse for hvordan Klima- og miljødepartementet vil følge opp Riksrevisjonens merknader og anbefalinger, og eventuelt om departementet er uenig med Riksrevisjonen.

Riksrevisjonen har gjennomgått et omfattende grunnlagsmateriale og gjort en grundig analyse av rovviltforvaltningen. Slik jeg ser det, peker revisjonen på en forvaltning som fungerer godt, men anbefaler samtidig en nærmere oppmerksomhet og oppfølging av enkelte elementer. Innledningsvis vil jeg peke på at jeg hele tiden leter etter tiltak som kan gjøre forvaltningen bedre, mer effektiv og treffsikker. Riksrevisjonens rapport vil være et viktig bidrag i dette arbeidet.

Overordnet mener jeg vi har en dynamisk og godt fungerende rovviltforvaltning. Det er opparbeidet mye kunnskap og erfaring, og forvaltningen har en høy beredskap. Utviklingen i rovviltbestandene og skadesituasjoner på beitedyr følges fortløpende for best mulig oppnåelse av den todelte målsettingen, og de etablerte systemene rundt dette er av høy kvalitet. Det har de senere årene også vært en reduksjon i antall beitedyr erstattet grunnet rovvilt, noe jeg mener er en klar indikasjon på at forvaltningen fungerer.

Jeg legger videre til grunn at rovviltforlikene må tolkes og praktiseres på en helhetlig måte, i samsvar med naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen, for at vi skal kunne føre en balansert og forutsigbar forvaltning som hensyntar rovvilt og beitedyr på en god måte.

Deres ref 2017/00464-136 Vår ref 16/3051- Dato 27. mai 2019

Side 2

Under følger mine vurderinger av Riksrevisjonens merknader og anbefalinger i Dokument 3:X (2018-2019).

Kommentarer til Riksrevisjonens merknader

2.1 Stortingets bestandsmål for rovvilt er delvis nådd, og det er utfordringer med den genetiske levedyktigheten til ulv og jerv i Skandinavia

Riksrevisjonen peker på at bestanden av ulv og jerv de senere årene har vært høyere enn bestandsmålene, kongeørnbestanden har vært i tråd med bestandsmålet, mens bestandene av gaupe og bjørn har vært under bestandsmålene. Jeg er enig i beskrivelsen, men vil i denne sammenheng samtidig peke på at det er lite realistisk at rovviltbestandene skal ligge eksakt på nasjonale og regionale bestandsmål hvert år. Bestandene av rovdyr i Norge (ulv, bjørn, jerv og gaupe) er relativt små, og artene er klassifisert som enten kritisk truet eller sterkt truet på Norsk rødliste for arter 2015. Det er utfordrende å forvalte små bestander av ville dyr etter eksakte måltall, blant annet fordi tilfeldigheter, årlige variasjoner og uforutsette hendelser kan få relativt sett store utslag i små bestander. Eksempler på dette er ulykker, ulovlig jakt og hvor stor andel av de voksne hunndyrene som det enkelte år lykkes med å få fram ungekull. I tillegg er det slik at det må foreligge et juridisk grunnlag for å tillate jakt/felling. Jeg vil derfor understreke at det er behov for en realistisk tilnærming til hvor presis forvaltningen kan være.

Videre mener jeg Riksrevisjonens merknader per art også er beskrivende for sentrale elementer det er viktig å følge opp i forvaltningen av disse artene. For bjørn er det riktig, slik Riksrevisjonen påpeker at et lite antall etablerte hunnbjørner gir dårlige forutsetninger for å nå bestandsmålet. For gaupebestanden er jeg enig i at størrelsen på jaktkvoter, samt mulighetene for samordning på tvers av regioner, påvirker bestandsmåloppnåelsen. Den høye graden av innavl er, som Riksrevisjonen påpeker, en trussel mot den sør- skandinaviske ulvebestanden, og jevnlig innvandring av ulver fra Finland/Russland er avgjørende for å sikre bestanden på sikt. For jerv er jeg også enig i at en bedre samordning av forvaltningen mellom ulike regioner er viktig, slik jeg oppfatter Riksrevisjonens beskrivelse. Min redegjørelse for videre oppfølging følger under omtalen av Riksrevisjonens anbefalinger i slutten av dette brevet.

Jeg vil også gjøre oppmerksom på at det i første avsnitt i Riksrevisjonens innledende beskrivelse forekommer feil omtale av gaupe som en fredet art i Norge. Gaupe er en jaktbar art, men også den er fåtallig og sterkt truet på Norsk rødliste for arter 2015 og krever forvaltningsmessige tiltak for å sikre overlevelsen.

Side 3

2.2 Sauenæringen er livskraftig nasjonalt, men noen beiteområder har svært høy rovviltbelastning

Riksrevisjonen viser til at sauenæringen er livskraftig nasjonalt, og at den også kan være livskraftig i regioner med høy forekomst av og forvaltningsansvar for rovvilt. Jeg er enig i beskrivelsen, og vil peke på at dette viser at det er mulig å ha bestander av de store rovdyrene i norsk natur, samtidig som vi har en aktiv høsting av utmarksressursene gjennom beite av sau og lam i svært store deler av landet. Rapporten viser også at antallet sau har økt i noen deler av landet hvor det skal være ynglinger av rovvilt

Riksrevisjonen viser til at noen beiteområder likevel har en svært høy rovviltbelastning, noe Riksrevisjonen mener medfører lokale utfordringer for dyrevelferden til sau og lam på utmarksbeite. Jeg er enig i at noen beiteområder har større omfang av rovviltskader enn andre områder, enten i enkeltår eller mer regelmessig over tid. Tiltakene for å bedre situasjonen i tapsutsatte områder vil imidlertid variere avhengig av om området er definert som et prioritert rovviltområde eller et prioritert beiteområde. I prioriterte rovviltområder skal beitenæring tilpasses rovviltforekomsten gjennom forebyggende tiltak eller omstilling, mens det i prioriterte beiteområder er en lav terskel for å tillate felling av rovdyr. Dette er et viktig skille i rovviltpolitikken som følger av prinsippet om en geografisk differensiert forvaltning (soneforvaltning).

Jeg viser for øvrig til at rovvilt har stor vandringskapasitet, og enkeltindivider kan dukke opp alle steder i landet. Når det gjelder ulv, er en stor andel av individene som kommer inn i områder utenfor ulvesona fra svenske revir. All tilgjengelig kunnskap tilsier at forvaltning av den delen av den sør-skandinaviske bestanden som har tilhold innenfor den norske ulvesona ikke har en stor påvirkning på hvor mange ulv som vandrer inn i beiteområder utenfor ulvesona.

Riksrevisjonen viser til at rovviltet utgjør en betydelig belastning for reindriften i noen deler av landet, og Riksrevisjonen viser også til at en høy andel av det totale tapet erstattet som tapt til rovvilt tyder på at rovvilttapene er betydelige. Jeg er enig i at rovvilt tar tamrein. Forskning Norsk institutt for naturforskning (NINA) har gjennomført de senere årene viser imidlertid at tapene i tamreinnæringen ikke alene kan forklares ut fra de bestandene vi har av rovvilt. NINAs forskning viser at det er andre faktorer, som reintetthet og beitegrunnlag, som i større grad er avgjørende for tapet vi ser i næringen. Dette har også Riksrevisjonen omtalt i hovedanalyserapporten, der det er beskrevet at reintetthet og ugunstige klimatiske forhold er langt viktigere faktorer enn rovdyr for å forklare tap av både kalv og voksne dyr. Jeg mener det er behov for å få mer kunnskap om tapene i tamreinnæringen, både når det gjelder tap til rovvilt, sykdom, klimaendringer, ulykker med mer. Videre oppfølging følger under mine kommentarer til dette i slutten av dette brevet.

Side 4

2.3 Forutsetningene om soneforvaltning er bare delvis innfridd, og soneforvaltningen er særlig lite egnet for å ivareta reindriftsnæringen.

Riksrevisjonen viser til at det for jerv og gaupe er slik at flere forvaltningsregioner ikke når bestandsmålet innenfor det avsatte arealet for artene, og at det som en følge av dette ikke alltid har vært praktisert et fellingsregime med lav terskel for uttak i beiteprioritert sone. Jeg er enig i at det er utfordrende å finne gode løsninger her. En god geografisk differensiert forvaltning er et grunnleggende prinsipp i norsk rovviltforvaltning, og er et viktig grep for å redusere konflikten mellom beitedyr og rovvilt. Målsettingen er at ynglinger av de fire store rovdyrartene i all hovedsak skal skje innenfor rovviltprioriterte områder, og at beitenæringene der er tilpasset rovviltforekomsten gjennom forebyggende tiltak eller omstilling. Hovedutfordringen i dag er, som beskrevet i rapporten, arealdifferensieringen for gaupe og jerv, der en stor del av ynglingene skjer utenfor rovviltprioriterte områder i enkelte regioner. Ulven yngler i all hovedsak innenfor ulvesonen og binner med unger er i all hovedsak registrert i områder prioritert for bjørn. Her finnes det imidlertid noen unntak. Gode forvaltningsplaner, hvor det er satt av store nok og godt egnede leveområder for den aktuelle rovviltarten, må være på plass, hvis vi skal innfri dette grunnleggende prinsippet fastsatt av Stortinget.

Jeg er enig med Riksrevisjonen i at flere forvaltningsregioner ikke når bestandsmålet innenfor det avsatte arealet for disse artene, og at konsekvensen er økt belastning på beitenæringene og et høyere konfliktnivå, blant annet fordi forvaltningen da må ta hensyn til ynglinger innenfor beiteprioriterte områder for å nå det regionalt fastsatte bestandsmålet. Se også mine kommentarer til punkt 2.6.

Til tross for at gjennomføring av en tydelig soneforvaltning er krevende, vil gode og funksjonelle soner vil være en fordel også for beitenæringene, inklusiv tamreinnæringen. Det skaper forutsigbarhet om virkemiddelbruk, og klare føringer vedrørende terskel for felling av rovdyr og bruk av midler til forebyggende tiltak. For ulv er dette ivaretatt ved at ulvesonen er plassert slik at den ikke overlapper med tamreinområder. Vi praktiserer ulik terskel for felling av rovdyr og ulik prioritering av forebyggende tiltak i ulike deler av et reinbeitedistrikt. For alle arter praktiseres en lavere terskel for uttak av rovdyr som utgjør et skadepotensiale i kalvingsområdene for tamrein, og også i tilfeller der kalvingsområder ligger innenfor rovviltprioritert område er terskelen lavere sammenlignet med det som normalt gjelder i rovviltprioriterte områder.

Riksrevisjonen viser til at det er positivt at midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak fordeles slik at de kan bidra til å redusere tap av beitedyr til rovvilt, men påpeker at praksisen med tildeling av midler uavhengig av sonering ikke støtter opp under målet om at beitebruk innenfor rovviltprioritert sone skal tilpasses forekomsten av rovvilt. Jeg vil her peke på at forskrift om tilskudd til forebyggende tiltak mot rovviltskader og konfliktdempende tiltak (FKT- ordningen) gjelder både i rovviltprioriterte og i beiteprioriterte områder. Midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak prioriteres til å forebygge tap i rovviltprioriterte områder, men midler benyttes også i beiteprioriterte områder for å forebygge skade.

Side 5

Sistnevnte er særlig aktuelt ved akutte tapssituasjoner. Den enkelte dyreeier kan få økonomisk støtte gjennom FKT-ordningen til tiltak som for eksempel tidlig nedsanking, hjemmebeite, etablering av gjerder, innkjøp av tilleggsfôr og beite i andre områder med mindre fare for tap til rovvilt. Jeg mener FKT-ordningen er viktig for å få ned tapene, og den er derfor styrket med 10 millioner kroner i år. Totalt er det avsatt litt over 80 millioner kroner til forebyggende og konfliktdempende tiltak på Klima- og miljødepartementets budsjett for 2019.

Jeg registrerer at Riksrevisjonen likevel mener at soneforvaltningen er særlig lite egnet for å ivareta reindriftsnæringen. Et alternativ vil da være at soneforvaltningen opphører for tamrein. Dette reiser en rekke utfordringer som i så fall må vurderes nærmere. Jeg kommer nærmere inn på dette temaet under mine kommentarer til Riksrevisjonens anbefaling 4.

2.4 Lisensfelling fungerer som virkemiddel for å regulere de fleste rovviltbestandene, men skadefelling er i liten grad effektiv.

Riksrevisjonen beskriver at kvotejakt og lisensfelling i hovedsak fungerer som virkemiddel for å regulere rovdyrbestandene, men at lisensfellingen av jerv er mer krevende. Jeg er enig

med Riksrevisjonen i dette, og en nærmere beskrivelse av den videre oppfølgingen og tiltak

jeg mener er aktuelle på dette området følger under mine kommentarer til Riksrevisjonens anbefalinger.

Jeg forstår Riksrevisjonens merknad om at skadefelling bør gjøres kort tid etter skade eller tap av beitedyr for å sikre at det er det riktige skadegjørende individet som felles, slik at det dermed er viktig med en betydelig nærhet i tid og sted mellom at skaden oppstår og fellingsforsøk iverksettes. Dette er jeg enig i, og jeg viser til mine kommentarer til Riksrevisjonens anbefalinger om den oppfølging og de tiltak jeg mener er aktuelle.

Riksrevisjonen skriver i sin overskrift til 2.4 at skadefelling i liten grad er effektiv. Dette er etter mitt syn ikke en dekkende konklusjon. Som Riksrevisjonen selv skriver tas en stor årlig andel av felte jerv, ulv og bjørn ut gjennom skadefelling, og jeg mener det er rimelig å anta at skadefellingen er reelt skadeforebyggende. Tap av beitedyr til rovvilt ville vært langt høyere om det ikke ble gjennomført skadefellinger. Det er også avgjørende å ha en realistisk tilnærming til denne problemstillingen. At det i enkelte tilfeller tar noe tid å effektuere et fellingsforsøk må påregnes, og det er ikke realistisk å se for seg at alle fellingsforsøk effektueres umiddelbart. Min vurdering er derfor at skadefelling blir iverksatt og gjennomført på en effektiv måte, selv om det i enkelte situasjoner er vanskelig å få til en rask felling. Samtidig arbeider vi kontinuerlig for å se på muligheter for å gjøre denne fellingsformen mer effektiv enn i dag. Jeg kommer nærmere inn på dette under mine kommentarer til Riksrevisjonens anbefaling 3.

Riksrevisjonen viser til at antall sau og lam på utmarksbeite i de to regionene med ulvesone har gått vesentlig ned de senere årene. Jeg vil vise til NIBIOs rapport vol. 4 nr. 121 2018,

Side 6

Beitebruk i ulvesona, som viser at det i de senere årene har vært en reduksjon av antall sau og lam på utmarksbeite innenfor ulvesona i Hedmark, mens antall sau og lam på utmarksbeite innenfor ulvesonen i Østfold og Oslo og Akershus i de senere årene har vært relativt stabilt.

2.5 Miljøforvaltningen har for lite kunnskap både om tapsårsaker og om effekter av forebyggende tiltak.

Innledningsvis vil jeg her understreke at det er få områder innenfor naturforvaltningen som er så kunnskapsbasert som rovviltforvaltningen. Dette gjelder både kunnskap om rovviltbestandene og når rovvilt er årsak til tap av sau og tamrein. Jeg registrerer at det i Riksrevisjonens rapport fremgår at det fra representanter i beitenæringen uttrykkes tvil om overvåkingen av rovviltbestandene er god nok og reflekterer den reelle bestandsstørrelsen. Jeg mener vi har et svært godt overvåkingsprogram for rovvilt i Norge og at overvåkingen er blant de beste i verden. Rovdata, som en uavhengig instans, har ansvaret for overvåkingen, og Fagrådet 1 har ansvaret for den løpende vurderingen av bestandsmetodikken. Både Fagrådet og Rovdata tar imot innspill fra alle aktører når det gjelder videreutviklingen av overvåkingsprogrammet. Jeg mener det er viktig at overvåkingen av bestandene ikke er politisk styrt, men basert på faglige vurderinger.

Riksrevisjonen skriver at kunnskapsgrunnlaget om andre tapsårsaker enn rovvilt ikke er godt nok, og at dette fører til at forvaltningen ikke har et godt grunnlag for å vurdere søknader om erstatning grunnet rovvilt. Etter min vurdering er dette særskilt knyttet til kunnskapen om omfanget og fordelingen av andre tapsårsaker enn rovvilt på beitedyr. En nærmere beskrivelse av den videre oppfølgingen på dette området fremgår under mine kommentarer til Riksrevisjonens anbefalinger.

Riksrevisjonen påpeker at forvaltningen har for lite kunnskap om forebyggende og konfliktdempende tiltak. Det påpekes også fra Riksrevisjonen at Klima- og miljødepartementet har et svakt grunnlag for å vurdere i hvilken grad de ulike tiltakene faktisk bidrar til god måloppnåelse, og om tilskuddene benyttes effektivt.

Jeg mener det er behov for å nyansere Riksrevisjonens beskrivelse og merknader. Det er flere forhold som kan gi utfyllende kunnskap om sannsynlig effekt av ulike tiltak, til tross for at det ofte vil være vanskelig å tallfeste eksakt virkning av det enkelte tiltaket. Som et eksempel viser tall departementet tidligere har undersøkt at om lag halvparten av alle påviste skader på sau grunnet jerv skjer etter 1. september, noe som indikerer en forventet halvering av tapene til jerv når sau sankes ca. to uker tidligere enn normal sankedato i områder prioritert til jerv. Videre er det en rekke tiltak, slik som omstilling, rovdyravvisende gjerder og hjemmebeite, som sannsynliggjør en tapsreduksjon sammenlignet med en situasjon der beitedyr går fritt på utmarksbeite. Eksakt tallfestet effekt av det enkelte tiltak vil vi imidlertid

1 Fagrådet ble oppnevnt av Miljøverndepartementet 1. april 2007. Fagrådet skal gi råd til Miljødirektoratet om hvordan Nasjonalt overvåkingsprogram for rovvilt kan innrettes på en best mulig måte, slik at resultater som framkommer er faglig holdbare og i henhold til anerkjent metodikk for bestandsovervåking av rovvilt.

Side 7

ikke kunne få ettersom vi ikke kan kontrollere for hva som ville vært resultatet dersom tiltakene ikke ble gjennomført.

Jeg vil også vise til at data i Miljødirektoratets elektroniske søknadssenter lagres i en database, og at alle data som er lagret der kan hentes ut og sammenstilles på tvers av aktørbilde, søknadsår, tilskuddstype med mer. Bearbeiding av data må gjøres i andre verktøy. Forvaltningen har altså tilgang til alle data, men det er imidlertid i begrenset grad gjennomført slike analyser på nasjonalt nivå. Det er også begrenset potensiale i slike analyser dersom de skal målrettes mot å analysere effekt på tapstallene. Det er ulike faktorer som påvirker tap både mellom områder og år, og når tapsforebyggende tiltak iverksettes i en konkret besetning kan det ikke skaffes data for hva tapsomfanget ville blitt uten tiltak. Unntaket er i de tilfeller det etableres et skille i tid og rom mellom rovdyr og beitedyr, der endringen i tapsomfang over tid kan bidra til å kvantifisere effekten. Dersom en større dataanalyse skal gjennomføres må det også innarbeides hensyn til andre tapsfaktorer enn rovvilt, samt tas hensyn til områdevise variasjoner og mellomårsvariasjoner.

Hvordan jeg vil følge opp Riksrevisjonen her kommer jeg nærmere inn på under mine kommentarer til Riksrevisjonens anbefaling 6.

2.6 Klima- og miljødepartementet har ikke sørget for å avklare uenighet om regionale forvaltningsplaner for rovvilt.

Jeg mener Riksrevisjonen gir en dekkende beskrivelse av prosesser mellom departementet og rovviltnemndene, og tidsbruk i arbeidet med forvaltningsplanene for rovvilt. Jeg kommenterer nærmere videre oppfølging og tiltak under mine kommentarer til Riksrevisjonens anbefaling 5.

Kommentarer til Riksrevisjonens seks konkrete anbefalinger

1. Riksrevisjonen anbefaler Klima- og miljødepartementet å vurdere tiltak for å sikre mer funksjonelle forvaltningssoner, som ivaretar både rovvilt og beitenæringene.

Jeg er godt i gang med å følge opp denne anbefalingen, blant annet gjennom å få til en enda mer tydelig soneforvaltning. Det å skille sau og rovvilt i rom og tid er et viktig grep for å redusere tapene. Dessuten vil jeg i oppfølgingen av evalueringen som er gjennomført av den regionale rovviltforvaltningen og regionale bestandsmål (jf. Stortingets vedtak i rovviltforliket av 2011), innen kort tid sende flere forslag til endringer på alminnelig høring. Blant tiltakene som direkte berører hensynet til å sikre funksjonelle forvaltningssoner er forslag om ny regioninndeling, felles bestandsmål og samarbeid om arealdifferensiering på tvers av regiongrenser, samt at både Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet skal gi faglig uttalelse til forvaltningsplanene for rovvilt før disse endelig vedtas. Alle disse forslagene mener jeg kan bidra til å sikre enda mer funksjonelle forvaltningssoner, blant annet fordi

Side 8

rovviltnemndene gis større handlingsrom og samtidig ansvar for å se den regionale forvaltningen i sammenheng med andre regioner.

2. Riksrevisjonen anbefaler Klima- og miljødepartementet å vurdere fordelingen av de nasjonale bestandsmålene mellom forvaltningsregionene for rovvilt.

Jeg er godt i gang med å følge opp denne anbefalingen. I oppfølgingen av evalueringen som er gjennomført av den regionale rovviltforvaltningen og regionale bestandsmål (jf. Stortingets vedtak i rovviltforliket av 2011), vil jeg innen kort tid sende flere forslag til endringer på alminnelig høring. Blant tiltakene som direkte berører fordelingen av de nasjonale bestandsmålene mellom forvaltningsregionene for rovvilt, er forslag om ny regioninndeling, felles bestandsmål og samarbeid om arealdifferensiering på tvers av regiongrenser, samt forslag om flytting av tre årlige ynglinger fra bestandsmålet for gaupe i den nordlige til den sørlige delen av landet. Alle disse forslagene mener jeg kan bidra til ytterligere forbedringer i fordelingen av de nasjonale bestandsmålene, blant annet fordi rovviltnemndene i forslaget gis større handlingsrom og samtidig ansvar for fordeling av bestandsmål mellom ulike regioner innenfor henholdsvis den sørlige og nordlige landsdelen. Spesielt vil forslaget om flytting av tre årlige ynglinger av gaupe fra den nordlige til den sørlige delen av landet være en oppfølging av dette punktet.

3. Riksrevisjonen anbefaler Klima- og miljødepartementet å vurdere hvordan skadefellingen kan bli iverksatt så effektivt som mulig.

Nærhet i tid og sted mellom skade oppstår og fellingsforsøk iverksettes er en sentral faktor for en effektiv iverksettelse av skadefellingsforsøk. Dette har over tid vært høyt prioritert i rovviltforvaltningen, og jeg mener forvaltningen i dag er svært operativ og dynamisk. Vi har gode systemer for overvåking av rovvilt, dokumentasjon av innmeldte rovviltskader på beitedyr og rask behandling av søknader om skadefelling. Det praktiseres en lav terskel for å tillate felling av rovdyr i prioriterte beiteområder, og vi har også innført særlige krav til rask behandling av søknader om skadefelling som er kortere enn de krav som følger av forvaltningsloven. Søknader om skadefelling skal behandles innen maksimalt tre dager i beitesesongen, og i praksis har vi i dag en forvaltning med vaktberedskap der normalen er en behandlingstid på kun minutter eller timer i akutte situasjoner. Innenfor rovviltforvaltningens ansvarsområde mener jeg det er vanskelig å se åpenbare muligheter for ytterligere tidsgevinst i forbindelse med iverksettelse av skadefelling.

Samtidig mener jeg det er behov for å arbeide videre for å effektivisere gjennomføringen av skadefellingen, og det er de senere år gjort mange tiltak på dette området. Utvikling av kurstilbud til kommunale fellingslag og beredskap i kommuner, godtgjørelse til kommunale fellingslag, utprøving av nye virkemidler som bruk av løs, på drevet halsende hunder på ulv, og prosjekt for profesjonalisering av kommunale fellingslag er eksempler på dette.

Side 9

Et tiltak jeg mener kan gjøres i rovviltforvaltningen for ytterligere å effektivisere både iverksettelsen og gjennomføringen av skadefellingsforsøk, er å sørge for enda bedre forberedelser og veiledning til de kommunale skadefellingslagene. Det profesjonelle fellingspersonellet i Statens naturoppsyn og flere kommunale fellingsledere har over tid opparbeidet mye kunnskap og erfaring om skadefelling, og jeg mener en veileder til fellingslagene som sier noe om anbefalt organisering, metodebruk osv., kan bidra til å profesjonalisere og effektivisere gjennomføringen av skadefelling. Jeg har på den bakgrunn gitt Statens naturoppsyn i oppdrag om å utarbeide en slik veileder i samråd med erfarne kommunale fellingsledere. Ambisjonen er at første versjon skal være klar denne sommeren, og veilederen vil være et dynamisk dokument som oppdateres basert på videre erfaringer. Fra 2019 har jeg også prioritert en styrking av Statens naturoppsyn med 5 millioner kroner for å kunne gi ytterligere og samtidig profesjonell bistand til kommunale fellingslag.

Skal det oppnås ytterligere nærhet i tid og sted mellom skade oppstår og fellingsforsøk iverksettes mener jeg det først og fremst er mulig gjennom raskere avdekking av skader.

4. Riksrevisjonen anbefaler Klima- og miljødepartementet å vurdere hvordan virkemidlene kan innrettes slik at rovviltbelastningen i reindriftsnæringen reduseres.

Innledningsvis vil jeg peke på at NINA gjennom sin forskning på tamrein blant annet viser at tapene i tamreinnæringen ikke alene kan forklares ut fra de bestandene vi har av rovvilt, men at det er andre faktorer, som reintetthet og beitegrunnlag, som i større grad er avgjørende for tapene vi ser i næringen. Som også Riksrevisjonen i sin hovedanalyserapport viser til, er reintetthet og ugunstige klimatiske forhold langt viktigere faktorer enn rovdyr for å forklare tap av både kalv og voksne dyr.

Jeg mener samtidig at det er behov for å få mer kunnskap om tapene i tamreinnæringen, både når det gjelder tap til rovvilt, sykdom, klimaendringer, ulykker med mer. Jeg ønsker også å få mer kunnskap om tap av rein til bjørn og kongeørn. Målet er så raskt som mulig å få startet et forskningsprosjekt i Troms, for å få mer kunnskap om tap av tamrein til kongeørn og andre tapsårsaker.

I oppfølgingen av evalueringen som er gjennomført av den regionale rovviltforvaltningen og regionale bestandsmål (jf. Stortingets vedtak i rovviltforliket av 2011), vil jeg innen kort tid sende et brev med flere forslag til endringer på alminnelig høring. Blant tiltakene som kan ha en særlig innvirkning på tamreindrifta, vil jeg nevne forslaget om å flytte tre årlige gaupeynglinger fra bestandsmålet i den nordlige til den sørlige delen av landet. Forskning fra NINA viser at gaupene i de nordligste delene av landet benytter større areal enn gauper lengre sør.

Jeg mener det ikke bør legges opp til å endre eller oppheve soneforvaltningen for tamrein. Som tidligere nevnt er soneforvaltning, det vil si prioritering av ulike områder til henholdsvis rovdyr og beitedyr, et grunnleggende prinsipp i gjeldende rovviltpolitikk. Stortinget har også

Side 10

understreket at soneforvaltningen skal praktiseres tydelig. I områder prioritert for rovdyr skal beitenæring tilpasses forekomsten av rovdyr, og terskelen for felling er normalt høy. I områder prioritert for beitedyr er det normalt lav terskel for å felle rovdyr som utgjør et skadepotensial. Å gå bort fra soneforvaltningen for tamrein kan bety å gå over til et "byrdefordelingsprinsipp". Med et "byrdefordelingsprinsipp" vil skillet mellom områder prioritert for henholdsvis rovdyr og tamrein viskes ut, og det kan oppstå nye konflikter grunnet uklarheter om hvilke prioriteringer som skal gjøres i ulike områder, for eksempel om det skal være lav eller høy terskel for felling, eller om det skal prioriteres å gjennomføre forebyggende tiltak eller ikke. Skal slike konflikter unngås vil det avhenge av en omforent forståelse med tamreinnæringen om at tap til rovdyr må aksepteres i et visst omfang i alle tamreinområder, uten krav om jakt/felling.

Det må også vurderes om skadeomfanget for den enkelte reineier kan bli mindre om soneforvaltningen oppheves for tamrein, fordi rovdyr kan etablere seg over større områder (alle tamreinområder i Norge). Jeg mener det er grunn til å forvente større tap av tamrein fordi bruken av virkemidler blir mindre forutsigbar dersom det ikke lenger skilles mellom områder prioritert for henholdsvis rovdyr og tamrein. Videre vil det med stor sannsynlighet

kunne bli både vanskeligere og mer kostnadskrevende å gjennomføre tapsreduserende tiltak

i beitenæringene. Dette fordi tiltakene i m